Borgermesterens sommerflørt gikk i vasken

Borgermesteren dro ut en sommerkveld med én ting helt klart for seg: I kveld skulle folket sjarmeres. Hatten satt rett, skoene var nypusset, og selvtilliten var så høy at vanlige folk ville trengt byggetillatelse.

Kvelden begynte lovende. Det var varmt på uteserveringen, musikken spilte, glassene klirret, og det lå noe i sommerluften som lovet at alt kunne skje. Borgermesteren så seg rundt, rettet på sløyfen og bestemte seg for at han ikke skulle tilbringe kvelden ved hjørnebordet og vurdere andres prestasjoner.

I kveld skulle han selv ut på banen.

Dessverre sto virkeligheten og ventet der. Og akkurat denne kvelden hadde virkeligheten en usedvanlig god sans for humor.

1. Borgermesteren åpner med litt for mye selvtillit

Det første forsøket startet sterkt. Kanskje litt for sterkt.

Borgermesteren fikk øye på en vakker kvinne på uteserveringen, lente seg mot bordet som om han nettopp hadde kjøpt hele restauranten, og serverte en replikk han tydeligvis hadde finpusset litt for lenge inne i sitt eget hode.

«Kvelden din ble visst nettopp litt bedre.»

Borgermesteren ventet på latter, overraskelse og kanskje litt beundring. I stedet fikk han et blikk som riktignok rommet et smil, men også et tydelig spørsmål: «Var dette faktisk planen din?»

Selvtillit er fint. Men hvis den første setningen antyder at den andre burde takke deg bare for at du dukket opp, begynner Borgermesterens sjarm å ligne en bademadrass med altfor mye luft. Imponerende å se på, men litt risikabel.

2. Borgermesteren blir sommerkveldens filosof

Etter det første nederlaget bestemte Borgermesteren seg for å skifte taktikk. Nå var det slutt på kjekkasfaktene. Nå skulle han vise dybde.

Han tok en rolig slurk, så mot solnedgangen og spurte neste samtalepartner med alvor i stemmen::

«Tror du på skjebnen?»

Det var et farlig øyeblikk. Borgermesteren innbilte seg at han hørtes mystisk ut. I virkeligheten hørtes han ut som en mann som hadde drukket ett glass for mye og sett en altfor romantisk film tidligere på dagen.

Tre minutter senere var han allerede i gang med å forklare at sommerkvelder ikke er tilfeldigheter, at enkelte møter står skrevet i stjernene, og at «alle mennesker har sitt eget indre kabinett».

Kvinnen nikket høflig, men ansiktsuttrykket hennes tydet på at det indre kabinettet gjerne kunne ta en liten pause nå.

3. Borgermesteren prøver å gli over dansegulvet

Da ordene ikke virket, bestemte Borgermesteren seg for å la kroppen snakke.

Det var en feil.

Det kom en låt med litt mer fart i, og Borgermesteren tok det som en personlig invitasjon. Han gikk ut på dansegulvet, skjøv solbrillene ned foran øynene og satte i gang med noe som skulle være en elegant sideveis glidning.

Elegant var den ikke.

Det lignet mest en kombinasjon av en akuttsituasjon på parketten, en flamingo på glatta og en middelaldrende mann som ennå ikke hadde akseptert alderen sin. Borgermesteren pekte med fingrene som en danselegende, men beina fattet sine egne kommunale vedtak.

Publikum la i alle fall merke til ham. Det var bare neppe den typen oppmerksomhet Borgermesteren var ute etter.

4. Borgermesteren går litt for rett på sak

Etter dansingen bestemte Borgermesteren seg for å være «en ærlig mann». Ingen snakking rundt grøten. Ingen småprat. Ingen prat om været.

Han gikk rett på sak.

Altfor rett.

Samtalen hadde vart i omtrent åtte sekunder før Borgermesteren var kommet til en fase som normalt krever at navn, stemning og en viss gjensidig interesse i det minste er på plass.

Mottakelsen var kjøligere enn en dårlig oppvarmet badstue.

Borgermesteren oppdaget fort et lite administrativt problem med taktikken: Mot uten sosial teft er ikke sjarm. Det er mest en sosial snarvei rett i grøfta.

5. Borgermesteren graver frem en gammel sjekkereplikk

Deretter grep Borgermesteren til klassikerne. Han kjøpte en rose, satte smilet på plass og serverte en sjekkereplikk folk hadde hørt allerede den gangen man betalte for hver SMS.

«Gjorde det vondt da du falt ned fra himmelen?»

Borgermesteren var godt fornøyd. Han nikket til og med anerkjennende til sin egen innsats.

Kvinnen smilte. Men det var den typen smil man får av en gammel reklame som ikke har tålt tidens tann.

Problemet med sjekkereplikker er at de bare fungerer når alle er enige om at de er dårlige. Serverer du dem med fullt alvor, går stemningen fort fra romantikk til museumsomvisning.

Borgermesteren skrev seg en mental huskelapp: Neste gang mindre arkiv. Mer menneske.

6. Borgermesteren påstår at han er sjenert

Da verken kjekkasfakter, filosofi, dans eller sjekkereplikker hadde gitt ønsket resultat, bestemte Borgermesteren seg for å vise frem sin mykere side.

«Jeg er egentlig ganske sjenert», sa han.

Så snakket han om seg selv i fjorten minutter uten pause.

Han fortalte om stilen sin, ambisjonene sine, sommerplanene sine, hva han mente om utemøbler, den beste måten å grille på, og hvorfor hatten hans ikke bare var en hatt, men «en holdning».

Kvinnen rakk å skyte inn «å ja», «ja» og «interessant». Borgermesteren tolket det som en god samtale.

I virkeligheten var det en monolog der den andre var blitt tatt som gissel av sin egen høflighet.

7. Borgermesteren skal imponere kompisene

Utover kvelden begynte grisegjengen til Borgermesteren å heie fra bordet sitt. Det var farlig. Få ting ødelegger en flørt raskere enn et publikum som roper gode råd fra sidelinjen.

Borgermesteren skulle gjøre inntrykk.

Ikke først og fremst på kvinnen. På kompisene.

Han kom bredbeint bort til bordet, lo altfor høyt og kikket bakover for å forsikre seg om at grisegjengen fikk med seg alt. Kvinnen la merke til det med en gang.

I samme sekund sluttet flørten å være et øyeblikk mellom to mennesker og ble en forestilling for et publikum som satt tre bord lenger bak.

Borgermesteren fikk en tommel opp fra kompisene. Fra kvinnen fikk han et høflig smil som ikke lovet noen ny sesong.

8. Borgermesteren blir sommerkveldens poet

Så kom solnedgangen.

For Borgermesteren er dette et farlig naturfenomen. Når himmelen blir oransje og lysene tennes på uteserveringen, våkner den indre poeten hans uten å spørre om lov.

Borgermesteren satte seg ved bordet, så mot horisonten og begynte:

«Dette er ingen vanlig kveld. Det er noe her som er … større.»

Kvinnen smilte. Borgermesteren lot seg oppmuntre, noe som viste seg å være en feil.

Snart snakket han om hvordan havet minner om et menneskehjerte, hvordan hvert møte er som en dør, og hvordan livet noen ganger samler to vandrere ved samme bord, på vei i samme retning.

I hans egne ører hørtes det vakkert ut. Utenfra sett var det nå farlig nær en desperat serenade.

9. Borgermesteren får panikk i siste liten

Kvelden gikk mot slutten. Lysene ble skrudd opp, stolene skrapte, og folk begynte å gå.

Da gikk det opp for Borgermesteren at kveldens beste samtale aldri hadde funnet sted. Han hadde brukt hele kvelden på dårlig timing, altfor lange setninger og en dansebevegelse som aldri burde sluppet ut av prøvelokalet.

Kvinnen var allerede på vei ut.

Borgermesteren reiste seg fort. Altfor fort. Så skyndte han seg etter henne. Hatten holdt på å falle av, skoene fikk det travelt, og hele mannen utstrålte: «Dette burde jeg ha gjort for en time siden.»

«Vent! Jeg skulle bare si …»

Der stoppet det. Setningen var ikke klar. Det var ikke situasjonen heller.

Å flørte på ren panikk er en vanskelig øvelse. Det er mye følelser, lite plan og som regel altfor dårlig tid.

10. Borgermesteren feller dom over seg selv

Da kvelden var over, satt Borgermesteren alene ved bordet sitt. Han tok frem notisboken og skrev en offisiell vurdering av sin egen innsats.

Sjarm: glimtvis.
Selvtillit: altfor mye.
Sosial teft: varierende.
Dansebevegelsen: ikke videre.
Poesi: kun under oppsyn.
Totalvurdering: mer innsats enn fornuft.

Borgermesteren lot seg likevel ikke knekke. Han hadde skjønt noe viktig. I en sommerflørt trenger man ikke å være perfekt, og hvert eneste møte trenger ikke bli en stor historie. Noen ganger holder det å slappe av, lytte til den andre og la den indre poeten bli hjemme, i alle fall det første kvarteret.

Kanskje den beste flørten ikke er den der Borgermesteren prøver å være en legende.

Kanskje det fungerer best når han klarer å være en helt vanlig Borgermester: litt selvsikker, litt komisk, men klok nok til å le av seg selv også.

Neste morgen rettet Borgermesteren på hatten, så seg i speilet og tok en ny beslutning.

Neste gang: mindre forestilling. Mer sosial teft.

Og ut på dansegulvet går han bare hvis noen ber ham om det.